Min fødselshistorie

ADVARSEL!

Bør ikke leses av gravide/ kvinner som ønsker seg barn eller andre ømfintlige mennesker.

Den startet torsdag 2. des. Da var jeg 13 dager over termin og skulle på sykehuset for å få satt fødselen igang. Vi kom da klokken var 13. Det var veldig mange som hadde bestemt seg for å føde akkurat denne dagen, så vi ventet en stund. Rundt klokken tre ble jeg undersøkt og hadde to gode cm åpning, samme som mandag tidligere i uka da jeg var til overtidskontroll. Legen spurte om de skulle ta vannet med en gang eller om jeg ville ha en modningspille. Jeg ble litt paff og følte meg plutselig ikke klar nok til å bare hoppe uti fødselen med det samme, så det ble en modningspille. Jeg lå stille i to laange timer. Det var lite deilig. Men jeg var blid likevel:

Litt kjedelig å vente på en baby?

Etter det vandret vi rundt på sykehuset. Opp og ned trapper. Fram og tilbake. Hadde regelmessige, men veldig svake rier.

Jeg spiser mittsiste kveldsmåltid... med babyen inni magen...

Da det hadde gått fire timer til var det endelig tid for å bli undersøkt igjen. OG DET HADDE IKKE SKJEDD NOE! Jeg så lei meg at jeg måtte felle en krokodilletåre...

 Tøff i tryne og klar for min siste natt som barnløs...

Legen ville vente med å fortsette igangsettingen til neste dag. Vi ble flyttet fra fødestuen til et slags venterom hvor vi skulle sove. Jeg fikk smertestillende og beroligende så jeg kunne være uthvilt til den forhåpentligvis store dagen. Medisinene jeg fikk gikk rett hjem, og jeg sov bedre enn på flere måneder den natta.

Neste morgen våknet jeg i 7-tiden og riene hadde blitt litt kraftigere. Fremdeles ikke spesielt vonde. Men det ble de fort. I 8-tiden heiv jeg i meg en brødskive på jordmor og ektemannens kommando, og da var det direkte ubehagelig å sitte "stille". Værre skulle det dog bli... Jeg lå og vrei meg i senga med CTG registrering i 20 min sånn ved 8.00-tiden.

 Mellom to rier...

Jordmor sa så at jeg kunne bruke dusjen som smertelindring nå hvis jeg ville, og i god tro på at det skulle hjelpe gjorde jeg det. Det var imiddlertid bare ekkelt. Jeg spydde utover gulvet og delvis i dass, og skjønte plutselig at jeg måtte forte meg å ta det klystèret (beklager detaljene) mens jeg enda var istand til å komme meg på do for egen maskin. Jeg lå og vrei meg litt til i senga, gikk på do, spydde litt mer og hadde sinnsykt vondt. Innimellom her et sted ble jeg målt til 4 cm åpning.

Etter dette var jeg ikke så veldig tilstede lengre, for riene var så vonde at jeg greide ikke tenke eller gjøre noe som helst annet fornuftig. Jeg gjetter at klokken kunne vært mellom 10 og 11 (men den var visst bare 9 sier Jørn) da noen kom og sa at vi skulle flytte over fra venterommet eller hva de kalte det, til en fødestue. denne "noen" spurte om jeg ville sitte i rullestol, og jeg tenkte at hun ikke kunne være helt klok hvis hun trodde at jeg klarte å sitte stille i den under overfarten. Så etter at en rie var ferdig (de kom tett) sprang jeg (jeg srang vel strengt tatt ikke, jeg karret meg framover) over til fødestuen. Denne "noen" sa at nå skulle vi hvertfall få ha fødestuen til babyen var født, og jeg ble veldig glad, for da gikk det opp for meg at fødselen faktisk var igang. Jeg ventet jo egentlig på å bli igangsatt...

Jeg skiftet til den berømte blå skjorten mellom en rie og jordmoren fortalte hva jeg kunne få av smertelindring. Jeg kunne ikke bruke badekar siden det var en "risikofødsel" siden jeg ble satt igang. (ingen vet vel helt om det var modningspillen fra dagen før som hadde startet fødselen, eller om den startet naturlig). Badekar fristet uansett ikke det minste da det ikke bar at jeg bl.a. måtte bevege meg helt inn til badet. Jeg fikk lystgass og ble helt i tåka. Fra nå var alt jeg så bare skygger og kruseduller. Jeg følte at jeg ikke fikk puste ordentlig i den maska, og for å være ærlig vet jeg ikke om det hjalp på smertene heller. MEN, da jeg hadde den foran munnen kunne jeg endelig rope og skrike uten at de tilstedeværende ble fullt så døve som de ellers ville blitt.

Innimellom her kastet jeg mer opp....

Jeg ville også ha epidural, for riene ble bare værre og værre, og jeg var sikker på at jeg ikke kom til å holde ut denne pinen stort lengre. Jeg ble gjort klar, og syntes det var deilig da jordmor skulle stikke på plass nålen til venekateteret og bommet. Da fikk jeg litt annen slags smerte å fokusere på noen sekunder. Hun undersøkte åpningen som plutselig hadde blitt 7 cm. Dette gikk fort, og epiduralprosjektet ble skrinlagt fordi jeg ikke ville få tid til å få noe god effekt ut av den, og jeg ville heller aldri i verden klart å sitte stille mens de satte den store stygge nålen i ryggen. Så da fikk jeg heller en stikkpille med paralgin major. Tror ikke jeg hadde særlig effekt av den men.

Et sted inni her skulle jordmor ta vannet, men det gikk visst av seg selv før hun kom borti med nåla. Jeg merket det ikke engang. Og hun satte en elektrode på hodet til babyen for å følge ekstra med på han. Det merket jeg heller ikke. Det eneste jeg merket var at riene på dette tidspunktet var SINNSYKT vonde. Og ikke var jeg smertefri mellom riene heller. Jeg gruet meg volsomt til hver rie, og skjønte ikke hvordan jeg skulle greie dette, eller hvordan Max skulle få alle søskene som jeg hadde sett for meg.

Kroppen begynte etterhvert å presse av seg selv på et vis. Jeg merket ikke noe særlig til trykketrangen, det bare ble sånn, liksom. Jordmor hørte det på skrikingen min at det var noe på gang og sa vi skulle gjøre et forsøk. Jeg måtte legge lystgassen til side og presse ved neste rie. Det var forferdelig vondt og veldig skummelt. Riene var  fremdeles overveldene vonde og i tillegg skulle jeg presse ut en baby. Det hele føltes som et håpløst prosjekt. Jeg kjente når jeg presset riktig, og at babyen var på vei framover, men det var så vondt at jeg greide ikke gjøre det ved hver rie. Jørn stod trofast ved min side og heiet på meg innimellom, men av en eller annen grunn var det så utrolig irriterende at jeg tilslutt måtte be han holde opp med den masingen. Jeg er dog svært takknemlig for at han var der under hele fødselen. Alle de timene det tok vek han ikke fra min side... Det var mer enn nok at jordmoren sa hva jeg skulle gjøre, eller når jeg presset riktig.

Plutselig ble det hele 10 000 gangen vondere, og jeg trodde seriøst at dette var dødsstøtet (det var nok da jeg revnet innvendig. Beklager ekle detaljer igjen). Midt i dette smertehavet spratt hele babyen pluselig bare ut. Klokken var da 13.22. Jeg ante virkelig ikke at det gikk an å komme så brutalt til verden. Hadde sett for meg at hodet skulle komme først osv. Men nå var jeg utrolig glad for at babyMax var ute, En deilig følelse å få den lille bylten opp på brystet... Det ble en rask fødsel, ca 5,5 timer. Det var nok noe av årsaken til at det var så intenst.

Smertene var enda ikke over. Sying av rifter gjensto, jormor ville ikke telle  stingene, hun sa at da ville det blitt mange. Jeg fikk hard medfart under fødselen, og det skulle gå to uker før jeg var istand til å sitte. Jeg mistet masse blod og jeg kunne ikke reise meg uten oppsyn. Det greide jeg forsåvidt ikke heller pga. smertene. Da jeg fikk etter-rier ble jeg grepet av lett panikk, for jeg trodde virkelig at jeg var ferdig med rier på lenge, og fikk grusomme assosiasjoner til fødsel.....

Det ble en lang fortelling, men viktig å få med alt! Og sikkert morsomt å se tilbake på om et par tiår :)